Torilslillehjertesukk

Vi er mange, men vi blir ikke tatt på riktig alvor. For fortsatt mener legeverdenen og helsevesenet at sykdommen vi bærer er midlertidig. Hvem vet, en dag er vi plutselig friske igjen, sånn helt uten videre. For det har skjedd  før, eller? Vi har lest om dette i noen ukeblader, det har vært noen oppslag om vellykkete prosesser eller at sykdommen rett og slett har brent ut... Mennesker som plutselig spretter opp av rullestoler og kaster seg rundt i ellevill glede, overøst av en overveldende og altoppslukende energi. Men har vi noen gang hørt om fenomenet har vedvart?

Men er det slik det egentlig er? Nei, desverre viser det seg i stadig flere undersøkelser, ME er en varig sykdom, men fortsatt vil ikke helsevesenet akseptere det. Det er en ikke-eksisterende kronisk sykdom de ikke vil ta på alvor. Pleietrengende, svært alvorlig syke mennesker får ikke den hjelpen de trenger. Utslitte pårørende får ikke stønad for å være hjemme og pleie sine syke barn, fordi NAV tror at det hele er et forbigående problem. Jeg har fått beskjeden selv. Da jeg ringte NAV for noen uker siden og ba om en samtale for å diskutere min framtid var svaret: "Ting kan forandre seg  vet du. Plutselig så er du kanskje frisk igjen".

Sykdommen likestilles dog med MS eller HIV. Sykdommer vi idag kjenner godt til og respekterer. ME er vår nye tids "motesykdom" som vi ikke helt skjønner oss på enda. Vi tror den utløses av psykiske årsaker, fordi folk er stressa, deprimerte eller rett og  slett giddalause. Ingenting av dette stemmer. Vi som har sykdommen vet at vi ikke er psykisk syke, ei heller motløse eller arbeidskye. Vi er rammet av en uforklaring og uønsket utmattelse som forringer vårt liv og ødelegger vår framtid. 

Det er på tide av ME tas på alvor, at søkelyset rettes mot utredning og videre forskning av en løsning på gåten. Hva er det som gjør oss syke og hvordan utløses sykdommen? Er det noe vi kan gjøre for å forhindre det og forebygge? Er det vår nye livsførsel som er avgjørende, eller er det kun tilfeldighetene som rår? Hva kan vi gjøre for å forbedre livskvaliteten og vise de rammede en større rettferdig og verdig behandling. Det er på tide å slutte og fleipe om slappe hypokondere og fokusere på menneskeverdet og troverdighet. Det er på høy tid å vise ME-rammede den respekt og forståelse de fortjener.

Dette skal være mitt uløpssted for irritasjon og sinne, mitt eget private sted der jeg kan tømme meg for eder og galle, mitt lille hjertesukk. Ovenfor hva det nå måtte gjelde; plagsomme naboer, irriterende kroppsarbeidere, postmannen som stapper brevene ned i postkassen så de krøller eller Telenors monotone telefonsvarstemme. Men alt dette føles så meningsløst i disse dager. Jeg kjenner fortsatt på frustrasjonene i hverdagen, det er stadig ting som gnager meg. Men er det noe å skrive om på bloggen? Alt føles så utrolig lite viktig, så ubetydelig interessant. 

Alt jeg kan tenke på er alle dem som nå står fram og vitner i en rettsal. Om ting så grusomme og utenkelige, at vi knapt har sett maken i den verste skrekkfilm eller erindret i det villeste mareritt. Disse modige ungdommene, som har opplevd så alt for mye mer enn de noen gang skulle kunne erfare i et normalt liv, og alle disse menneskene rundt, som har elsket sitt barn, søsken, kjæreste eller barnebarn. For oss som er utenfor dette, virker dette så ufattelig uutholdelig å komme seg gjennom. Men likevel er det dette de gjør, hver dag, med et ufattelig mot og en styrke vi ikke ante at bodde i oss mennesker. 

Det er slike ting man bare ser på film, i hvert fall her i Norge. Vi har vært forskånet for det verste i lang tid. Og så har vi til slutt overgått alt, alle massakrer i moderne tid, helt siden andre verdenskrig. Ingen har vært så grusomme, så destruktive og onde. Vi er overveldet. Vi maner til kjærlighet og omtanke, vi omfavner det gode og fortrenger det onde. Så kaster noen en sko. Det føles godt og riktig. Endelig tør noen å vise de vonde følelsene, de som river og sliter i oss alle. For til syvende og sist ligger det der, et ønske om hevn og om at den skyldige skal få sin straff. Det er bare det at det finnes ikke en straff her i verden som kan gjøre opp for all den smerte og sorg han har forårsaket. 

Vår og varme bringer mye godt med seg, yrende flora, fuglesang og kos i solkroken. Det er godt å komme ut i lyset, strekke seg mot himmelen og puste inn frisk luft utendørs. Bortsett fra... at naboen også har kommet ut av vinterdvalen og nyter en sigarett en og en halv meter unna fem-posisjonsstolen din. I stedet for lukten av fuktig jord, gress og spirende blomsterliv, får du en damp av nikotindunst som kiler i neseborene. Du kjenner en lett irritasjon, men bestemmer deg for at din første nytelsesstund i vårsola ikke skal ødelegges av små momenter av misnøye. Du bestemmer deg for å ignorere den røykeavhengige naboen, forsøker å puste inn minst mulig i noen minutter og konsentrerer deg heller om boka du har gledet deg til å lese.

Endelig kan man sitte ute i sola og nyte en god bok, i fred og ro. Dette har du lengtet etter gjennom lange høst og vintermåneder. Da setter naboen i rekka ovenfor igang gressklipperen. Det er en ordentlig rusten modell som lager en intens og skrapende, høy og hvinende lyd som truer med å sprenge trommehinnene dine. Irritasjonen stiger, men du ønsker fortsatt å forbli i din lille vårlykke-boble, og forsøker iherdig å fortrenge de plagsomme lydene og konsentrere deg om det du leser. Med en god porsjon iherdighet klarer du det, men bare nesten, for plutselig starter to gressklippere til å dure. Bråket er nå så uutholdelig at du slenger fra deg boka og flykter inn.

Ut på ettermiddagene når de uutholdelig lydene har stilnet, kommer du på at du har glemt å ta inn sitteputene. Du haster ut for å hente de inn, bare for å oppdage at det ligger en svær, feit katt med struttende pels i den ene stolen, godt krøllet sammen i majestetisk ro. Den ser sløvt og uinteressert på deg og viser ikke tegn til å bevege seg fra sitt nye hvilested. Du husjer og tramper i bakken for å få den til å forsvinne, men den ser bare spørrende og likegyldig på deg. Ikke før du har hentet en mugge med vann, viser den tegn til å flytte på seg. Med respektløst slappe bevegelser, dumper den lettbent ned på bakken og spankulerer frekt avgårde med halen i været. Som takk for lånet har den gnidd av seg en mengde lange kattehår og tisset en god skvett på den nyinnkjøpte sitteputen din. 

Herregud, er det ikke snart høst, så jeg kan lukke meg inne i fred og ro???

Det er status å være sunn i Norge idag. Vi gjør alt vi kan for å  framstå som sunne og kostholdsbevisste individer. Å spise fet og kaloriholdig mat er likestilt med å være dum og uten karakterstyrke. Og matvareindustrien vet å utnytte dette til fulle. Stadig vekk pøser de på nye, sunne produkter som de forsøker å lokke og overtale oss til å kjøpe. Og vi biter på. Bare det er merket med en grønn nøkkel går vi rett i baret. Det er ikke noe som selger så bra som sunne nøkkelhullsprodukter, uansett hvordan de smaker. For vi svelger mer eller mindre motvillig ned, så lenge vi tror at det er godt for oss. Alle matvarer er snart tilsatt vitaminer, omega-3, fiber og proteiner.

Men det er her problemet ligger; mange av disse matvarene smaker slettes ikke godt! For å ta et eksempel: Min tenåringssønn har blitt en ivrig styrketrener og er stadig på jakt etter mat som skal gi ham større brystkasse og armmuskler. Han er et lettkjøpt bytte for de overveldende reklamene som flommer over oss overalt i disse dager; riskaker (smaker papp!) cottage cheese (usmakelig klumpemasse) og sist men ikke minst det nye melkeproduktet Skyr.

Ifølge Meierienes reklame inneholder dette syrnede melkeproduktet 3 ganger mer proteiner enn vanlig yoghurt og er nærmest fettfri og selvsagt ikke tilsatt sukker. Derimot er den full av kalsium, B-vitaminer, jod og sink. Men hva smaker det da? Jeg våget meg på et beger av vaniljevarianten. Den grøtete massen så ut som sement og det luktet usedvanlig lite vanilje, til tross for noen brune vaniljeprikker i guffa. Skeptisk stakk jeg tungen ut og smakte på den hvite, seige massen, men spyttet fort ut igjen. Det smakte som tannfyll - sånn de legger på etter at du har boret et hull, vet du! Æsj! Og dette betaler vi for å spise? Hvor dumme går det ann å bli?

Tydeligvis ganske dumme, for vi gafler jo i oss massevis av disse og lignende produkter. Og det kan jo ikke være noen annen grunn enn for at det gjør at vi føler oss sunne, og ikke fordi det er så godt som reklamen på begeret sier "godt med god samvittighet". Ja kanskje får vi god samvittighet etter å ha spist et beger, men godt er det definitivt ikke. Jeg er fremdeles kvalm. Så idag blir det hamburger og pommes frites til middag. Mc Donalds? Nei, jeg er ikke "barnemishandler", slapp av! Det blir ekte karbonadedeigkaker, båtpoteter stekt i sunn (nøkkelhulls) olivenolje og grove (fiberrike) hamburgerbrød. Så jeg fortsatt har min samvittighet i god behold. ;-)

 
Bon appetit der ute!

Dette er ingen rosa-blogg, men jeg må innrømme at når våren og sommeren står for dør, drømmer jeg om litt fornyelser. Det er nok av fristelser rundt oss, og det bugner av tilbud både i butikker og på nettet. Jeg har kikket litt på en nettside jeg bare elsker, og der er det noen "must have" saker jeg bare dør etter å eie! Her er noen av tingene jeg har sett på, og som jeg vurderer å kjøpe.

Kjempekjekke hemper som holder buksa på plass. Dritkjedelig at buksesmekken glir ned, så dette må jeg bare ha!

Håper på mange, lange og varme dager i sommer. Da trenger jeg denne capsen med vifte som kan svale meg ned.

Figurer til å pynte opp med i hagen i bronseimitat. Koselige eller litt creepy?

Katten Carlo er dekorativ å ha i hagen. Spørs om noen fugler tør å bade?

Jeg skal til Barcelona i sommer, byen med høyest tyveri statistikk. Da kan jeg få god bruk for disse praktiske pengesokkene.

Og sist, men ikke minst - underlivstrener som motvirker slappe muskler og inkontinens/urinlekkasjer!

Hva synes dere om tingene?

Det største samtaleemnet blant nordmenn er været. Av en eller annen grunn prater vi mer om dette enn noen andre. Kanskje fordi vi har så varierende vær her oppe i nord med mye kulde, mørke og snø. Årstidene er markante og til stadig glede eller frustrasjon avhengig av temperatur og nedbør. Vi sukker og stønner over vind og regn og jubler og sprudler når sola skinner og generøst drysser litt varme over våre frosne, vinterbleke kropper. 

Når varmen når den nordlige halvkule, er vi ikke sene om å komme oss ut i det fine vårværet og flytter fritidssyslene våre utendørs. Grillen skal fram, hagemøbler, trampoliner og sykler. Vi arrangerer hagefester og utemarked, konserter og sportsarrangementer ute i det fri. Det eneste aberet er at disse utendørsaktivitetene ikke blir helt de samme om regnet skulle vise seg å hølje ned. Derfor er vi ivrige i å forespeile hva slags vær vi har i vente til våre optemistiske utskeielser i det blå. 

Og her kommer de store frustrasjonene fram. Mens vi tidligere pent måtte vente til meteorologen kom på skjermen på Dagsrevyen, NRK og flyttet på skyer, lavtrykk og soler, kan vi nå meske oss i alskens værvarsler på nett, som oppdateres kontinuerlig. Dette er jo fint og flott, man kan se temperatur og værskifter som vil komme en hel uke fram i tid. Problemet er bare, at selv med dagens avanserter teknologier, så klarer de pokker meg ikke å melde mer riktig vær enn før! For mens du sjekker Yr.no der det står at solen skal skinne hos deg, så bøtter det ned med regn istedetfor! Og går du inn på flere forskjellige nettsider samtidig, vil du snart oppdage at de melder om forskjellig vær alle sammen! Snakk om total forvirring!

Derfor blir skuffelsen enda større, enn om du ikke hadde blitt forhåndsspeilet forlokkende vær, som du nå føler deg snytt for. Det er så jeg begynner å lure på om disse "v'ærvarslerne" bare sitter og tuller med oss. "Idag lurer vi befolkningen i Drammen, gutter! Sleng på noen heavy regnbyger der nå, og så en liten storm. Så fjerner vi det i kveld - hahaha!" Og jeg tenker, at dersom de klarer å varsle så mye feil vær, så kan likesågodt jeg jobbe som meteorolog! For det virker jo bare som de stikker en finger opp i lufta og tenker hmmm... hva slags vær skal jeg spå i dag, mon tro?

Kanskje det beste faktisk er å bare skite i alle værvarslene, stikke hodet ut av døra og sjekke hva slags vær det ER istedetfor, og ikke ta finværet på forskudd. Da slipper man ihvertfall en del unødvendig irritasjon, og kan nyte sola fri for forvirrede følelser. Nå står 1. mai for dør, dagen mange benytter til å rake i hagen, polere og klaregjøre båten eller ta med familien på tur ut i naturen. Det er meldt sol der jeg bor, og nåde Yr.no om de har varslet feil nå, for jeg skal nemlig på picnic i det grønne! 

God solrik fridag alle sammen! :-D

Jeg er litt grinete om dagen... Jeg forsøker nemlig å slanke meg, og jeg hater det! Men det er prisen man må betale for å ligge på latsiden hele vinteren og hive innpå med god mat og drikke. Jeg klarer ikke å la være, jeg er en matelsker, og jeg nyter støtt og stadig. Dermed er overgangen til gulrøtter og salatblader både hard og vanskelig. Jeg har så mye heller lyst på fete oster og rødvin. Men det må jeg vente med en stund til. I mellomtiden synes jeg synd på meg selv, og forbanner mitt løsslupne forhold til mat og dårlige evne til å motstå livets fristelser. 

Legge om kostholdet, sier dere kanskje, bli flinkere til å spise sunt? Nei, jeg klarer ikke å spise sunt året rundt, ihvertfall ikke sunt nok som den livsnyteren jeg er. Og jeg er utålmodig. Slankingen skal gå fort og helst være smertefri, hvilket den jo ikke er... Tarmene skriker og magen roper etter mat, mat, mat! Jeg klarer jo ikke å tenke på annet. I matbutikken blir jeg dratt mot frysedisken, hvor jeg står med vann i munnen og stirrer på frossenpizza og pommes frites. Det har jeg da aldri vært fristet av før, men nå er alt som er fy-fy og ulovlig den største forlokkelse i verden. For ikke å snakke om hyllene med sjokolade så langt øye kan rekke, og snacksposer i alle varianter, med havsalt, eller creme fraiche eller spansk paprika og persille. Mmmh!

Tilbake med handleposene fulle av kålrot, hjertesalat og agurk, kjenner jeg motløsheten sige over meg. Finnes det ingen mer lettvin løsning? Vel, jeg må innrømme at jeg har prøvd sånne piller før... slankepiller. Om det funka? Nei! Å ta piller i fjorten dager og spise som normalt, og så skal plutselig kiloene rase av? Det høres forlokkende ut, men er nok for godt til å være sant desverre; Chili Burner, Fatkiller, slankekaffe, epleedikk, you name it! Bare lureri alt sammen! 

MEN så lyser svaret mot meg mens jeg sitter og leser nyheter på nettet. En ny revolusjonerende slankemetode har ankommet, selvsagt testet i USA, men også i London, Italia og Spania. Bli slank ved å innta næringen via en sonde i nesen! Riktignok er behandlingen dyr; ti tusen kroner, men så går man jo ned ti kilo på ti dager! Fantastisk! Den eneste bieffekten er at man får dårlig ånde, men pytt pytt, det kan man vel leve med i en ukes tid! Det beste er man ikke føler sult, og etter et par timer på kuren mister man helt matlysten. Det eneste aberet er at det kanskje ser litt teit ut å gå med en slange i nesa. Men hva gjør man vel ikke for å gå ned noen kilo, bare man er desperat nok og mangler tid og styrke til å gjennomføre en normal slankekur. Noe å tenke på?

Våren startet så brått i år. Allerede i mars viste gradestokken 20 varmegrader, og vårblomster spratt opp, nærmest i sjokk, fra jorda. Vi omfavnet sola og varmen, begynte spede forberedelser til sommersesongen, dro fram utemøblene, ryddet vekk vinterstøvlene og begynte å tenke på bikiniformen. Men så var det bråstopp. Og selv om ikke annet var å forvente, så ga det et sukk av oppgitthet, og vi gikk nærmest inn i dvalemodus igjen. Blomstringen stoppet opp, kulde, regn og snø var igjen over oss, som et trykkende og deprimerende jerngrep.

Åh, i disse kalde, grå vårdagene, hvor sola nekter å komme fram, drømmer jeg om ferie, om sommer og sol, varme og gode opplevelser. I år går turen til Barcelona. Der har jeg aldri vært, og jeg gleder meg så enormt! Jeg sitter i sofakroken under ullteppet, med en rykende kopp te i hånden og leser om Gaudi's verk, om La Sagrada Familia, den enorme basilikaen som ble påbegynt i 1883 og som fortsatt ikke er ferdig bygd. Det forventes at katedralen skal være ferdigstilt i 2026. Årlig strømmer 2,5 millioner mennesker til for å se dette underverket av en bygning. Det må bare bli en fantastisk opplevelse å se det i virkeligheten!

Jeg drømmer om å vandre ned Las Ramblas, og se på livet i de folkefylte gatene. Jeg gleder meg til å sitte ved et lite cafebord og kikke på menneskene og omgivelsene, med en god kopp kaffe foran meg, eller kanskje et glass kjølig Chablis. Jeg skal rusle rundt i de trange brosteinsgatene i det gotiske kvarteret, kikke i de flotte klesbutikkene i handlegatene og beskue de vakre bygningene. Om formiddagen skal jeg la meg avkjøle i det azurblå, svalende havet ved Barceloneta stranden og spise en lettere lunsj i havnen, før vi tusler hjemover for en dusj og et klesskift.

Kveldene skal jeg tilbringe på en koselig uterestaurant. Jeg kjenner allerede den milde kveldsluften omfavne de bare skuldrene mine og de duftene og pirrende luktene fra det spanske kjøkkenet som fyller neseborene. Jeg skal kle meg i lette sommerkjoler og ta på de høyhælede sandalene. Så skal jeg vandre ut i sommernatten, spise tapas; calamares, oliven, oster, skinker og nyte vin i godt selskap. Og er jeg riktig gal, så kan det tenkes at jeg tar en liten dans i de sene timer, før vi vandrer hjem til hotellrommet under Barcelonas nattehimmel. 

Det er fint å ha noe å glede seg til, men noen ganger går tiden så altfor sakte. Har du noen feriedrømmer? Sukk, måtte sommeren snart komme! 

Det fleste av oss har fått en viss oppdragelse hjemmefra. Vi er opplærte til å hilse pent på hverandre og være høflige og imøtekommende mot mennesker vi treffer på vår vei.  Høflighetsfrasene er nøye innlært både hjemme og på skolen. Vi fører disse videre med oss i livet, på arbeidsplassen og i det private liv. Vi vet at dersom vi skal bli tatt seriøst, må vi vise til en viss normal oppførsel og ofte svelge irritasjoner og fortrenge uønskede tanker. Selv om noen personer kanskje kan drive oss nærmest fra vettet av frustrasjon, forsøker vi å sette opp en hyggelig mine og smile generøst, mens harmen dirrer og koker inne i oss.

På de sosiale nettverkene er vi også som oftes bare hyggelig. Vi liker hverandres statuser, setter hjerter og smilefjes når folk legger ut om prestasjoner og skryter av flotte hytter, biler og båter, eller forsøker å gjøre oss misunnelige ved å ta bilder av varme sydenstrender eller duggenede ølglass i solen. Vi gratulerer de kyssende kjæresteparene og skriver godord om deres tannløse håpefulle, og vi berømmer folks treningsaktiviteter og heier på hverandre i konkurranser og opptredener. Dette er selvsagt bare veldig hyggelig, men noen ganger føler man kanskje at dette blir litt påtatt og at sannheten bedras. Noen ganger er det bare så inn i heiteste, huleste irriterende med all denne selvforherligelsen at vi har litt problemer med å svelge alt. 

Men hvor kan vi få ut alle våre frustrasjoner? Jo, i trafikken! Sett deg bak rattet på en bil og ta deg en tur ut på de norske veier. Da skal jeg love deg at du skal få oppleve et adrenalinkick uten like. For er det noe vi nordmenn er flinke til, så er det å være frekke og egoistiske i biltrafikken. Her kaster vi oss utpå og trenger oss frem. Borte er Janteloven, og oppdragelsen har vi lagt igjen hjemme. Spesielt i rundkjøringer ser det ut til at v i får ut endel innetrengt aggresjon. Her er det om å gjøre å komme seg først ut i ringen, uansett om man har vikeplikt eller ikke. Blinklys er for pingler, og flyt i trafikken er det siste vi tenker på. Bare vi selv kommer først fram, spiller det ingen rolle om andre blir stående innestengte eller aldri kommer over veien.

Vi tuter med hornet, viser finger'n og slenger sikkert ut endel gloser også, som ingen hører selvsagt, men det gir et visst utløp for alle de innestengte, opprørte følelser vi har spart opp i løpet av dagen. Etter en kjøretur hjemmefra og til butikken og tilbake, har man faktisk fått ut en god del. Og igjen får man konstantert at man er den beste bilkjøreren i byen. For alle andre klarer faktisk ikke å overholde vikeplikten, de mangler retningsviser, er for treige til å få kjerra i gir, har ikke skjønt hva glidlåskjøring er og klarer ikke å holde flyt og intensitet i trafikken. Meget fornøyd, men fortsatt høy på energi, smeller jeg igjen bildøra med handleposene rundt beina. Puh, på tide å komme seg inn og logge på Facebook og få roet ned pulsen her!

Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle skrive om den mannen, hvis navn jeg ikke ønsker å sette på trykk. Det byr meg så imot, at jeg kjenner brekningene komme bare ved tanken på ham. Når jeg ser hans ansikt lyse mot meg på skjermen i nettavisene, blar jeg fort videre. Jeg hopper bevisst over alle innlegg som har med ham å gjøre. Det holder å skumme overskriftene. Jeg får med meg det vesentligste. Men jeg orker ikke å bruke tid på å lese om hans tanker og ønsker. Det jeg derimot ikke klarer å holde meg fra, er å lese om de mange skjebnene som følge av hans bisarre gjerninger. Disse makter jeg ikke å styre unna, enda jeg gjerne vil.

Og jeg kan jo lukke av for det om jeg vil også, for jeg er ikke selv rammet. Jeg er heldig, jeg har ikke mistet noen. Men jeg bare må lese de hjerteskjærende historiene likevel. Jeg må gråte, og jeg kjenner at det gjør vondt langt inni sjelen av å høre om disse tragiske, meningsløse og umenneskelige hendelsene, som fortsatt er så uvirkelige og fortoner seg som et evinnelig mareritt som aldri tar slutt. Hundrevis av berørte, mange med ufattelige skader både på kropp og sjel, og de mange, mange etterlatte, knust av sorg og fortvilelse.

I begynnelsen snakket vi om respekt for de rammedes sorg, om å gi rom for tapet. Vi skulle være lavmælte, forståelsesfulle og ikke snakke for mye og for høyt om den unevnelige. Selv om pressen ikke klarte å holde seg i fem sekunder. Han var stadig det heteste tema i alle nyheter. Og likeledes som i starten, tar han nå full plass og krever vår oppmerksomhet. Midt oppe i våre unge, håpefulles eksamenstider. I ti uker skal vi vende og vri på alt til allmen opplysning. Det er viktig at alt kommer fram i lyset, at han skal få forklart seg, fortelle oss alle rett ut og ærlig hvorfor han ønsket å ødelegge menneskers liv, ta det fra dem, stjele deres framtid og drømmer. 

Og plutselig er alt glemt, alle varsomhetsreglene, all reservasjonen. I "Nytt på Nytt" på NRK1 fleipes det om saken, i likhet med andre "flauser" som Eli Hagens ferd nedover slottstrappene. Han har blitt en klovn, en ufarlig tulling, som vi kan harselere med og uttale oss om som vi vil. Hvor har det blitt av respekten? Har vi egentlig allerede glemt 22. juli? Jeg vil gjerne utestenge dette, denne handlingen, denne hendelsen. Jeg vil at den aldri skal ha skjedd. For min egen del er det enklere. Men jeg tenker på alle dem som ikke kan stenge av, som ikke kan utelukke de handlingene som har skjedd. Fordi det har berørt deres liv, så inderlig og så hjerteløst. De har ikke noe valg. De må bare gjennom det, de som alle andre. Så vi som slipper så lettvint fra det, bør i det minste klare å holde oss fra fristelsen til å skjemte og bruke dette som et middel for vittighet og morskap!